Thorgeir StubÝ - tekst
Thorgeir Stubø - bildeGitaristen Thorgeir Stubø er definitivt den av Narviks jazzmusikere som har fått størst internasjonal oppmerksomhet, en svært imponerende prestasjon sett på bakgrunn av at Stubø i mesteparten av karrieren var bosatt i Narvik og hadde fast arbeid ved Frydenlund videregående skole i Narvik ved siden av musikken. På tross av dette maktet han altså å etablere seg som gitarist på et høyt, internasjonalt nivå. Store deler av året satt han alene i Narvik og øvde, men var allikevel i stand til å samle band bestående av profesjonelle jazzmusikere av høy internasjonal klasse for turneer og plateinnspillinger. Hvilken imponerende prestasjon dette var, tror jeg det er få som er i stand til å fatte.

I løpet av karrieren rakk Thorgeir Stubø å gi ut seks plater i eget navn.

NOTICE (1981)

Stubøs første plate, Notice kom i 1983 og her hadde han med seg et knippe nordnorske jazzmusikere. Sammen med saksofonist Henning Gravrok, bassist Bjørn Alterhaug, pianist Terje Bjørklund og den unge trommeslager Ernst-Wiggo Sandbakk leverte Stubø et album med musikk som han senere omtalte som "lett, Chick Corea-inspirert jazz". Paradoksalt nok er kanskje dette den av Stubøs plater som er mest moderne, i den forstand at det finnes klare elementer av jazz-rockinspirasjon i flere av komposisjonene. Et av platens klare høydepunkter er Stubøs egen komposisjon "Mickey Finn", en latininspirert låt oppkalt etter en fiskeflue, hvor blant annet Ernst Wiggo Sandbakks drivende, men elegante trommespill kommer til sin fulle rett. Platen fikk for øvrig Spellemannsprisen. Platen inneholdt følgende komposisjoner: "Mickey Finn" (Stubø), "Ole Jacob’s Ide" (Alterhaug), "The Song Is You" (Kern/Hammerstein), "Søndre gt.11" (Bjørklund), "I know you care" (Pearson), "Notice" (Stubø) og "Mood" (Stubø).

LIVE AT JAZZ ALIVE (1983)

Stubøs andre plate var en live-inspilling fra klubben Jazz Alive i Oslo. Her hadde han med seg et band bestående av noen av de fremste bop-musikerne i skandinavia. Bernt Rosengren på tenorsaks, Egil Kapstad på piano, Terje Venaas på bass og Egil "Bop"Johansen utgjorde et svært hardstvingende team som kledde hverandre svært godt musikalsk. Reportoiret var endret fra "Notice", og hadde nå fokus på jazzklassikere med låter som "Windows"(Chick Corea), "Lazy Bird" (Coltrane), "Lament"(J.J.Johnson),"My Shining Hour" (Harold Arlen), "Third Plane" (Ron Carter) i tillegg til Stubøs egen Coltraneinspirerte "Changes".

Stubø turnerte også med dette bandet, men Bernt Rosengren som lenge hadde vært etablert som en tenorist av internasjonal høy klasse, hadde etter hvert ikke mulighet til å turnere med dette bandet pga andre engasjementer, og ble etter hvert erstattet av den unge, svenske tenoristen Krister Andersson. Dette viste seg å bli et svært vellykket skifte, og Andersson spilte senere på flere av Stubøs plater og turneer.

Notice og Live at Jazz Alive ble i 1998 reutgitt som dobbelcd på Norsk Jazzforbunds plateselskap ODIN.

EVERYTHING WE LOVE (1985, innspilt 1983)

Stubø hadde via brevskriving kommet i kontakt med den kjente amerikanske gitaristen Doug Raney, sønn av den legendariske pioneren innen bopgitar, Jimmy Raney. Raney var på denne tiden bosatt i Danmark, og på denne platen fikk Stubø med seg nettopp Doug Raney som sammen med den danske toppbassisten Jesper Lungaard og trommeslager Ole Jacob Hansen utgjorde en elegant og kanskje mer lettsvingende kvartett enn den foregående kvintetten fra Jazz Alive. Reportoiret var denne gangen også litt mer konservativt med eldre standardlåter og boplåter som "Everything I Love" (Porter), "Half Nelson" (Miles Davis), "Love Letters" (Young), "Get out of town" (Porter), Just Friends (Klemmer/Lewis), "We'll be together again" (Fisher/Lane) og "So do it" (Montgomery).

De to gitaristene viser med all tydelighet at de har en del av de samme inspirasjonskilder, og de er forholdsvis like i stilen. Stubø som vanligvis har en ganske lys gitartone, har på denne platen en tone som er litt mørkere og ligger nærmere Raney og dette gjør at de to høres likere ut enn hva man på forhånd kunne forvente. Allikevel er det ulikheter, og Stubø er røffere og litt mer kantete i spillet enn Raneys mer avslepne stil. Platen foreligger kun på LP fra Hot Club Records.

FLIGHT (1985, live innspillinger 1983)

Flight er en blanding av studiopptak og liveopptak fra en konsert i Tromsø, og består av ulike besetninger. Saksofonist Krister Andersson, bassist Terje Venaas, pianist Lars Sjøsten og trommeslager Egil "Bop" Johansen spiller på live opptakene, mens pianist Ivar Antonsen, bassist Jesper Lundgaard og den danske stjernetrommslageren Alex Riel i spiller på studioopptakene.

Platen er kanskje den av Stubøs plater som har størst stilmessig spredning. I tillegg til det tradisjonelle hardbopformatet som presenteres gjennom låter som "Swinging till the girls come home" (Oscar Pettiford), "Nica’s Dream" (Horace Silver), presenterer Stubø mer moderne, Pat Martino-orientert påvirkning gjennom sine egne, mer modalbaserte komposisjoner "Flight" og "For Wes and Pat". På Wayne Shorters klassiske "Fall" tas det også i bruk synthesizer, og el-piano er også representert på et spor. Fred Lacey’s nydelige ballade "Theme for Ernie" som ble gjort kjent av Coltrane, tolkes også flott i trioformat med akustisk gitar, i likhet med Chelsea Bridge (Strayhorn) og "Autumn in New York" (Duke). Flight er utgitt på CD av Hot Club Records.

RYTHM'A'NING (1986, innspilt 1983)

Dette live albumet fra Tromsø er kanskje den sterkeste og mest konsistente av samtlige av Thorgeir Stubøs utgivelser. Bandet fungerer utmerket sammen, og utøver kompromissløs og meget hardtsvingende bop av høy internasjonal klasse. Saksofonist Krister Andersson kommer i dette reportoiret til sin fulle rett med sine harde tone, og sterkt Coltraneinspirerte spill som på denne utgivelsen definitivt holder svært høy internasjonal klasse. Pianist Lars Sjøsten har en litt minimalistisk spillestil hvor de fleste improvisasjoner i stor grad tar utgangspunkt i motivutvikling, og dette er en fin kontrast til Stubøs og Anderssons mer hektiske spill. Hvis man skal sammenligne han med mer kjente størrelser, er kanskje Tommy Flanagan eller Wynton Kelly de man først tenker på.

Kompet med Terje Venaas og Egil "Bop"Johansen svinger hardt og tett, og bandet låter som en meget samspilt enhet på tross av at de bare spilte sammen i perioder i forbindelse med turneer og plateinnspillinger.

Reportoiret domineres av up-tempo låter, og albumet åpner med en glimrende tolkning av Monks Rythm'a'Ning. Dette er en låt basert på det kjente "I got rythm"-skjemaet, og det er sjelden man hører nyere innspillinger av dette skjemaet som låter like friskt og inspirert som dette. Stubø selv leverer etter min mening et av sine beste kor noensinne. Spesielt gitarister som spiller over dette skjemaet har en tendens til å ende opp med endeløse rekker av klisjeer som låter innøvd og lite improvisert og inspirert, og selv om Stubø også gjør bruk av klisjeer og fraser som man har hørt før, har han en friskhet i spillet som man sjelden hører. Oscar Pettifords medium tempo blues "Swinging till the girls come home" utvikler seg også til en hardstvingende og ganske agressiv variant, før Duke Ellingtons "In a sentimantal mood" tar tempoet litt ned. Standardlåten "I love you" gjøres unna i medium/up-tempo, før platas andre høydepunkt, Coltranes "Moments Notice" tar løs. Denne meget krevende låten svinger utrolig fint, og både Andersson og Stubø spiller svært inspirerte og friske kor på tross av et meget vanskelig akkordskjema i høyt tempo. Mye av grunnen til det tror jeg er at de ikke faller for fristelsen til bare å stole på innøvde fraser, men også tar relle sjanser i improvisasjonsituasjonen. Platen avsluttes med en elegant versjon av Tadd Dammerons "Hot House".

Rythma Ning er utgitt på det kjente amerikanske selskapet Cadence, og foreligger pr. i dag kun på LP.

THE END OF A TUNE (1988, innspilt 1986)

Thorgeir Stubøs karriere ble dessverre så alt for kort, og den siste platen "The End of a tune" ble utgitt like etter hans død i 1997. I motsetning til forgjengeren som var en hardtsvingende plate dominert av up-tempo og hardt spill, ble "The End of a Tune" en mer dempet og roligere utgivelse. Platen besto av litt ulike besetninger, men Jesper Lungaard på bass og Ole Jacob Hansen på trommer utgjorde kompet. Ivar Antonsen spilte piano, mens Doug Raney spilte gitar på en del spor. I tillegg spilte den amerikanske stjernen Art Farmer flygelhorn på en del låter, bl.a tittelsporet. Resultatet var svært vellykket, og "The End of a Tune" ble så absolutt en verdig avslutning av en bemerkelsverdig jazzkarriere.

Reportoiret besto av hovedsakelig av standardlåter som "They say its wonderful" (Berlin), "Jitterbug Waltz" (Waller), "If you could see me now" (Dammeron), "How about you" (Burton/Lane), "Strollin" (Silver), Pat Martinos "Lean Years" samt Terje Bjørklunds shuffle "C.Js Mountain" og Allan Botschinskys "The End of a tune".

Også denne platen ble utgitt på Cadence.

I tillegg til plateutgivelser spilte Thorgeir Stubø på en rekke festivaler, og i tillegg til turneer med sine medmusikanter fra plateinnspillinger, spilte han bla. med Lee Konitz, Bjarne Nerem, Knut Riisnæs og Allan Botschinsky. Han spilte selvfølgelig også mye med lokale Narvik-musikere som Per-Henrik Mørk, Viggo Hansen, Ronny Persson, Einar Haavik, Karstein Hansen og etter hvert også de yngre som Ernst-Wiggo Sandbakk, Trond Sverre Hansen og Jan Erik Steen. NRK sendte også to TV-programmer som sin helhet var viet Thorgeir Stubø.

Stubø fikk Norsk Jazzforbunds ærespris Buddy i 1986.

Som inspirasjonskilder trakk Stubø selv frem gitarister som Jim Hall, Jimmy Raney og Tal Farlow. Kenny Burrell og Wes Montgomery var også hyppig nevnt, og av yngre gitarister var Doug Raney, Pat Martino og Jack Wilkins utøvere han lyttet til.

Med sitt energiske og friske spill var Thorgeir Stubø en gitarist av høy internasjonal standard. I en tid da jazzverden domineres av virtouse gitarister som briljerer med endeløs teknikk og oversikt, er det befriende å kunne lyttte til en gitarist som tar sjanser og ofte velger løsninger som ligger i yttergrensen av sin yteevne. Resultatet av det er en friskhet som dessverre ofte er fraværende hos mange av dagens jazzgitarister, og Stubø fremstår derfor for meg som en gitarist som var i stand til å bringe et personlig preg inn i musikken på tross av at det nok finnes mange gitarister som har enda bedre teknikk, enda bedre oversikt og mer briljerende spillstil en ham.

Det faktum at dette ble gjennomført med bostedsadresse i Narvik, gjør prestasjonen imponerende.

Thorgeir Stubø døde av kreft i 1986.



(Tekst: Børge Soleng)

Tilbake