Bærer arven etter Stubø
Hjemme hos jazzgitarist Børge Soleng spiller tvillingene Tina og Terese
hovedrollen. Derfor kan pappa aldri tenke seg å bli proff musiker.

At Børge Soleng valgte å bli værende i hjembyen, og ikke satset på å gjøre musikken til levebrød slik som kameraten Jørn Øien gjorde, er det mange i
Narvik som er glad for. Folk som liker jazz, og er opptatt av at den lokale arven etter folk som Thorgeir Stubø, Karstein Hansen, Viggo Hansen, Terje Bjørklund, Kjell Bartholsen, Einar Haavik - og flere bæres videre av et musikkmiljø i Narvik.
«Det blei vel jazz fra i 15-16 årsalderen. Første gang vi spilte på jazzklubben kunne vi bare en halv låt»
Børge Soleng vokste opp i en kompisgjeng hvor musikken var en viktig del av hverdagen. Bestekompisen Jørn Øien hadde en far som var musiker, selv hadde Børge en far med mange jazzplater - og gitar.
– Det var vel kanskje ikke så rart at vi begynte å spille i band. Jeg tror vi
var en 11-12 år første gangen. I begynnelsen spilte vi bare gamle
Beatles-låta, anna 60-tallsmusikk og blues. Jeg husker vi skiftet navn på
bandet fra uke til uke. Det var vel kanskje det viktigste.
– Men egentlig begynte jeg ganske tidlig å «puske» med jazz. Det begynte med enkle standardlåta som Take Five og slike. Men etterhvert utvikla vi oss. Jeg kan ennå huske første gangen vi spilte på Jazzklubben. Vi var 14-15 år, og jeg fraktet forsterkeren og gitaren min på spark fra Parken ungdomskole og med til klubben på kafé Aveny. Det var tøft å få opptre. Selv om vi ikke spilte mer enn en halv jazzlåt - mer kunne vi ikke. Men det var begynnelsen, sier Børge Soleng.
«Æ drømte om å gå jazzlinja. Men så øvde æ så mye at æ fikk senebetennelse og måtte roe ned»
Vi sitter i kantina på Fremover og teller jazzmusikere med utspring i Narvik
Jazzklubb - unge musikere. De som kom i generasjonen etter Torgeir Stubø & Co.
Det blir noen stykker etterhvert; Jørn Øien, Kjersti Stubø, Trond Sverre
Hansen, Ernst Wiggo Sandbakk...
– Det er besnærende å tenke på hva som kunne ha vært dersom alle hadde vært i drift her i byen nå, sier Børge ettertenksomt.
Men de andre satset på å gjøre musikken til levebrød og reiste ut. At Børge selv ble værende igjen - da - var egentlig litt tilfeldig.
– Jeg drømte om å bli god, om å gå på Jazzlinja i Trondheim. Ambisjonene var ganske store, og jeg sysla faktisk mye med tanken om en profftilværelse. I mellomtiden begynte jeg på teknisk utdanning hjemme i Narvik. Det er jeg glad for i dag. Årsaken? For 6-7 år siden øvde jeg rett og slett for mye for å bli god. Jeg satte på gitaren de feiteste (tykkeste) strengene som fantes, og øvde 2-3 timer per dag pluss spillinger. Det skar seg fullstendig. Jeg fikk senebetennelse og måtte legge av. Da var det også slutt på drømmen om profflivet.
«Jeg slipper presset, og får sette fokus på den musikken jeg ønsker selv»
– Er du lei deg for det?
– Nei, ikke i dag. Få av de som gikk proffveien klarer å leve av musikken sin. Det finnes nok av dem som må ta til takke med reklamejobber og spillinger med Hanne Krogh for å overleve. Jeg har en jobb jeg trives med, en familie jeg er glad i, og får i tillegg spille musikk jeg trives med. Jeg slipper presset, og kan fokusere på den musikken jeg liker best selv.
– For meg er Torgeir Stubø et musikalsk forbilde. Men kanskje han er et enda større forbilde på måten han klarte å kombinere jazzkarrieren med å bo og jobbe her oppe i Narvik, sier Børge Soleng.
Nå skulle man tro at en jazzgitarist bare hørte på plater med andre gitarister - for å plukke opp nye teknikker og idéer. Men nei, i hvertfall ikke Børge. Joda, han har alltid lyttet nøye og ofte til sitt kjente forbilde fra
hjembyen. Men utenom platene til Stubø lytter Børge heller på platene til
pianister som Chick Corea, trompetere som Miles Davis og saxofonister som John Coltrane.
– Årsaken er enkel. Det finnes svært få gitarister som har vært stilskapere
innenfor jazzen - det måtte være John Scofield. Saxofonistene og pianistene derimot er tidlig ute med nye trender. Fra  dem er det mye spennede å plukke opp.
«Får jeg det til å svinge én gang på en kveld er det verd alt»
Under Romjulsjazzen opptrådte Børge Soleng med egen sekstett. Om det er en kvintett eller en sekstett avhenger litt av om Jørn Øien har anledning til å bli med på piano. Men det er i alle fall i dette formatet Børge liker å spille. – Jeg har ingen ambisjoner om å skrive og spille egne låter. Hvorfor skulle jeg finne opp kruttet når andre har gjort det så mye bedre før meg? Men joda, jeg har visse ambisjona for bandet. Vi må komme oss litt videre, få litt progresjon. Det er så artig å ha med Gunnar Hågbo på sax. Han har bare bodd ett år i byen og har ikke spilt jazz så lenge. Men han har hatt stor framgang. Det er inspirende for meg. Problemet med jazzmiljøet i Narvik er at det er så sårbart. Jeg mister både Gunnar og Isak (Gjertsen) fra bandet i løpet av et par år.
– Hvor langt går drømmen?
– Jeg liker veldig godt å spille her i Narvik. Får jeg det til å svinge én
gang i løpet av en hel kveld er det verd all øvinga som ligger bak. Men
selvfølgelig; jeg drømmer om å sette sammen et prosjektband med jazzmusikere av nasjonalt nivå. Et band som kan turnere i Nord-Norge. Ikke mer enn det - ikke på heltid - sier Børge Soleng.

Tekst og foto: JAN ERIK TEIGEN
Bilde 1 - Tatt av Jan Erik Teigen